PODIUM

Kjersti Vetterstad

No Maps For These Territories

Åpner torsdag 08.12.2011 kl 19:00

på Podium

Where does the self end and the world begin? What can one properly call the self when at every moment it is penetrated by a host of perceptions, memories, sensations—all arriving from the so-called outside world? Kjersti Vetterstad’s new work is concerned with precisely that most primal of metaphysical riddles—the one having to do with interiority and exteriority. If one foundational image for this riddle is Plato’s metaphor of a cave upon which exteriority’s shadows play out for our inner delectation or sorrow, his schemata nonetheless leaves the sanctity of this inner chamber intact. But what occurs when, as in psychosis, the sanctity of this inner world is shattered, leaving the self an insubstantial wraith, miraculously exteriorized in a discomfiting reversal?

The literature of schizophrenia abounds with descriptions of this peculiar double movement: breakdowns in spatial relationships and processes of signification; the collapse of a sense of interiority and temporal continuity; the dispossession of internal coherence by external forces. “Space pursues [the schizophrenic], encircles them, digests them in a gigantic phagocytosis,” wrote the French polymath Roger Caillois. “It ends by replacing them. Then the body separates itself from thought, the individual breaks the boundary of his skin and occupies the other side of his senses.”

The spatial metaphors Caillois employs are of some consequence, for as Julian Jaynes notes in his treatise on the origins of consciousness (“The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind”) the construction of one’s sense of self, hinges upon the fabrication of an interior mental space, a little theater behind the eyes where we introspect, daydream, calculate and plan. That the spatial properties of this interior realm are illusory do not stop it from being fundamental to our sense of inner coherence and mental wellbeing. It is precisely the indomitability of this interior world that is threatened in psychosis.

At the beginning of clinical research on LSD and psilocybin in the 1940s, these drugs were dubbed psychotomimetics—mimickers of madness. Perceptive viewers of Vetterstad’s exhibition will intuit that in the ensemble of works presented she is assaying an analogical project, an aesthetico-mimetics of madness in which she exposes her (our) normative subjective coherence to the dangerous and fragmentary forces of insanity. But a note of caution here: this is not a structural project where these forces are contained and kept at a safe distance, maintaining the familiar binaries of inside/outside, rationality/irrationality and civilization/nature upon which the western enlightenment project is founded. In this series of works, Vetterstad produces the disorder engulfing the psychotic subject, letting irrational auguries of superstition and sympathetic magic have their way, manifesting the multiple, incoherent (and inchoate) forces that in madness overwhelm the durative subject. Becoming exteriorized, this subject is prey to a world of vivid unreality, described by Marguerite Séchehaye as having the appearance of “illimitable vastness, brilliant light, and the gloss and smoothness of material things.” The inner space of introspection is flooded with reveries originating from a being no longer unitary but multiple. In these works Vetterstad becomes similar: “not similar to something,” to again quote Caillois, “but just similar.” And this similarity, far from reassuring, marshals galactic forces, manifesting the dark side of the Neoplatonic affinity for the logic of correspondence—a terrifying and sublime experience. In western aesthetics, each are associated with the feeling of bodily exteriorization that, in encountering this universal otherness, rushes for the exit of the internal theater of selfhood, leaving overturned seats and general disorder.

/ Michael Baers

Podium

Hausmannsgate 34

0182 Oslo

08.12 – 18.12

Vernissage 08.12 / 19:00

Åpningstider/ opening hours:

Thursday / Fridays 4 pm – 7 pm

Saturdays / Sundays 12 pm – 16 pm

kjerstivetterstad.com

Podium inviterer til utstillingen SÅ NÆRE VI VAR av Ragna Bley og Inga Sund Hofset.

Lørdag 17. september 2011. Oslo.

Vi flyttet tidspunktet til kl 00.00 fordi det var så mye som skjedde den kvelden. Rekvisittene var ferdige for flere dager siden, og det som måtte handles inn var i hus. Kl 23.50 kalte vi inn våre tre medsammensvorne. Sammen avgjorde vi der og da hvordan gjennomføringen skulle foregå. Vi valgte ut musikk. Det hele skulle begynne, og vi ropte det ut. Musikken ble satt på. Vi to, Ra og I, ikledte oss de hvite draktene. Deretter brettet vi ut stykket med lerret og teipet det fast på gulvet. Vi stilte oss rett opp og ned og ventet. M og B kom bort til hver av oss og klippet hull til øyne og munn. Sangen var nå kommet til refrenget, og Kirsten Flagstads kraftige røst sang ut REMEMBER ME, REMEMBER ME i det Ru sank pinataen ned i øyehøyde. Jeg så nesten ingenting for M hadde klippet alt for lave øyehull. Jeg holdt på å le meg ihjel bak den hvite masken. Ra så ut som en blanding av en teletubbie og et medlem av ku-klux-klan der hun kom mot meg og pinataen med et mordvåpen av en slegge. Vi slo løs. Malingen spruta, farger overalt, Kirsten sang, og da musikken var ferdig var vi ikke sikre på om vi var ferdige eller bare skulle fortsette. Gradvis dabbet det av, vi bukket, og folk applauderte.

Ragna Bley (f.1986) og Inga Sund Hofset (f.1983) er nylig utdannade fra Kunstakademiet i Oslo. I utstillingen vises nye verk i maleri og skulptur/installasjon av de respektive kunstnerene, samt et samarbeidsverk.

ÅPNING Fredag 11.11.11 kl. 19.00 Podium Hausmansgate 34, Oslo
Utstillingen holder åpent lørdag og søndag 12-16

Den ofiltrerade verkligheten

Under året har konstnären Oscar Hagbard jobbat med ett projekt där han utforskat nya vägar att skildra verkligheten genom kameran. Resultatet visas nu i uställningen #12 Kronlins.

Motiven på fotografierna är byggnader i Oslos innerstad.
Genom att bygga en kamera med hålet av en enkrona som lins så har Oscar försökt anlägga ett nytt perspektiv i sitt fotografiska konstnärskap. Enkronans symbolvärde kontra dess relativa värde har varit en bakomliggande tanke i arbetsprocessen.

En stor del av arbetet har varit att bygga den enorma pinhole-kamera som använts för att fotografera. Kameran är 80 cm bred, 55 cm hög och 108 cm djup. Att fota med pinhole-kamera hör inte till vanligheterna inom fotografisk konst, och att göra en kamera med detta omfång är än mer sällsynt.
Bilden från kameran exponeras direkt på ett färgmörkrumspapper, vilket innebär att det bara finns ett exemplar av varje bild. Detta sätt att skapa fotografier innebär att många valmöjligheter att påverka bilden har tagits bort, och därigenom har Oscar fått fram det råa och konkreta i sina fotografier.

Oscar Hagbard är 23 år och kommer från Göteborg. Han studerar just nu andra året på Oslo Fotokunstskole.

Salgsutställningen äger rum på Galleri PODIUM följande datum:
27e oktober, kl 19-23
28e oktober, kl 15-20
29e-30e oktober, kl 12-17

Vernissage 27e oktober klockan 19-23

Adress: Hausmannsgate 34, Oslo

www.oscarhagbard.com